Teikneserieblogg

Referanser som konstruktivt verktøy?

ramyr, 08.06.2008, 10:49

Når vi kreerer våre serieuniverser (dette gjelder selvsagt for filmskapere og forfattere også), og går inn for å skape en noenlunde realistisk ramme for historien, er det ett virkemiddel som er veldig nyttig, og som har tiltatt i styrke de siste årene: referanser til fenomener som omgir oss i virkeligheten generelt, og til andre populærkulturelle uttrykk spesielt.
Det siste er utrolig virkningsfullt, fordi det lar deg bygge karakterene dine basert på hvordan de forholder seg til slikt som film, musikk og litteratur. Dette er tilsynelatende nærmest umulig å unngå nå til dags, med mindre en legger handlingen til fjern fortid eller fremtid, eller om du skaper et helt annet univers. En kan f.eks. se det i en hvilken som helst TV-serie: for at den aktuelle serien skal fremstå som "troverdig innenfor sine rammer", gjør den dette på bekostning av andre fiktive verdener, ved å referere til dem som popkulturelle fenomener. Dette ser vi blant annet i Buffy, og vi ser det selvsagt i ekstremt stor grad i M (som ofte til og med legger referansene direkte inn i handlingen).

Hva tenker dere om dette? Er det problematisk at så mye av det vi leser og skaper inngår i en evig kjede av referanser, eller er dette et akseptabelt virkemiddel? Jeg er selv skyldig i å gjøre dette, men prøver så godt jeg kan å unngå det helt, eller, i det minste, holde det på et minimumsnivå. Jeg innrømmer glatt at jeg faktisk liker referanser, så sant din egen handling ikke forutsetter kjennskap til det som det refereres til, men samtidig ergrer det meg at det uunngåelig går på bekostning av andre verdener som – innenfor sine rammer – skal fremstå som "virkelige".

Kommenter denne artikkelen

Du må vera innlogga på nettserier.no for å kunne skrive kommentarar. Bruk verktylinja øvst på sida for å logge deg inn eller registrere deg som brukar.

Kommentarar til denne artikkelen (21)

referanser er gøy for de som skjønner dem, det er det som er falig, du begrenser målgruppen din ved å bruke for mye referanser. Jeg skjønner bare halvparten av M stripene fordi jeg ikke har samme smak eller interesser som Mads noe som er synd siden han er veldig flink. Jeg bruker ikke referanser i tegneseriene mine fordi jeg liker at de er litt utenomjordiske og litt uoppnåelige (derfor de også ikke har skygger)

Nokåh, 08.06.2008, 12:30

---

I tilleg til det Håkon sier, kan overdeven bruk av referanser bli et problem av to grunner:

1) Det er blitt altfor mange serier som bruker referanser i stedet for morsomme poenger fordi serieskaperen tror at referansen er morsom nok i seg selv.

2) Serieskaperen blir så opptatt av referansene at han/hun aldr får tid til å bygge opp seriens eget univers. Serien får altså ikke noe hjerte. Dette er synd, for noe av det mest fengslende med serier er jo nettopp at vi lever oss inn i en alternativ virkelighet. Det skjer for eksempel når vi leser Carl Barks eller Jeff Smith.

Jeg synes referanser hører hjemme i satiriske serier, og bare der. I de fleste andre typer historier vil en referanse fort kunne punktere illusjonen.

Nils Petter Smeby, 08.06.2008, 12:51

---

Hehe. Neste episode av min serie har faktisk en vits som bygger på et klassisk sitat fra en klassisk film. Vi får se på tirsdag hvor mange ungdommer som tar den.

Won-Tolla, 08.06.2008, 12:57

---

Det beste, synes jeg, er definitivt å bygge opp et univers selv, og deretter begynne å referere til selve universet. Det gir perfekt mening, og leserne vil bli belønnet for å ha fulgt med på serien din. Man kan gjerne krydre med popkultur også, så lenge man ikke overdriver.

Eirik, 08.06.2008, 13:49

---

Egentlig enig med Eirik. At det er forbindelseslinjer mellom seriens univers og vår egen verden, er helt ok. Det kan for eksempel arte seg ved at en virkelig person opptrer i historien, eller at en av seriens figurer snakker om en film hun har sett.

Jeg har mer problemer med serier (og for den slags skyld filmer) som kopierer detaljer eller hele scener fra en annen serie eller film, bare for å score et gratispoeng. Ja, det kan være morsomt. Problemet er bare at det er blitt så altfor mye av det. For når noe er lett å gjøre, blir det til at mange gjøre det. Da bladet MAD på femtitallet begynte å parodiere andre tegneserier, var det straks en mengde andre bladutgivere som hengte seg på. En tid fant man faktisk flere parodier enn originaler i bladhyllene!

Og noen ganger skurrer det veldig. De siste sesongene av Seinfeld kopierte av og til scener fra kjente filmer. Var det morsomt? Jeg synes bare det ødela illusjonen av at Seinfeld-universet var "virkelig".

Nils Petter Smeby, 08.06.2008, 14:19

---

M er iallefall gått helt av sporet. Se bare på websiden deres hvor forumer "Skjønner ikke stripa" har flere tusen innlegg

hepster, 08.06.2008, 14:23

---

Jeg synes refereranser skal være såpass subtile at hvis man ikke skjønte den, så merket man rett og slett ikke at den var der. Dette synes jeg gjør at de som tok den synes det er ekstra morsomt, siden de fant ut en "hemmelighet" og de som ikke tok den slipper å føle seg ekskludert, i tilleg som de får en historie som står støtt på egene bein.

Lysgaard, 08.06.2008, 15:29

---

En totalt referansefri serie der absolutt alt skal være forståelig for absolutt alle, står i fare for å bli så banal at handlingen begrenser seg til kroppsfunksjoner. Når Nils Petter tegner inn statsministeren og kronprinsen i Hakkum, er det også referanser. Men av den typen det må kunne forventes at leserne vil ta. Å vite hvem som er statsminister og kronprins i Norge er allmennkunnskap. Når jeg tegnet Sylvia Brustad i siste Streit, ble hun et forhåpentligvis et plusspoeng for de av leserne som gjenkjente henne som helseminister. Det forventet jeg ikke at de yngste leserne ville gjøre, derfor ga jeg heller ikke Brustad en rolle som var avgjørende for forståelsen av stripa. Hvilken lesergruppe ønsker vi å nå? En tegneserie for avismarkedet bør ikke bli for innholdsmessig smal. F.eks. vil jeg tro at folk flest har kjennskap til Indiana Jones som filmfenomen og vet at det nettopp har kommet en ny episode. Men majoriteten av avisleserne har ennå ikke sett filmen og kommer heller aldri til å se den. Ergo kan du referere til Indiana Jones som fenomen, men refererer du til spesifikke filmscener og gjør det til hovedpoeng, utestenger du majoriteten av avisleserne.

Frk. Blips, 08.06.2008, 15:50

---

Når alt kommer til alt er referanse lik preferanse - en smakssak. Jeg var egentlig mer interessert i hva dere synes om det å i praksis "redusere" én fiktiv verden til popkultur for å kunne befeste en annen fiktiv verden som "virkelig". Det jeg mente var at én oppdiktet verden blir en byggekloss i en annen. Av og til blir det jo rene krigen av det, som f.eks. i X-Files-filmen, Fight the Future, da Mulder pisser rett under en Independence Day-plakat, etter at nettopp det jeg har beskrevet hendte i Independence Day: X-Files ble der nevnt som det TV-programmet det er, og dermed forsøkte Independence Day å hevde seg som "virkeligere" enn X-Files. Selv om hevnaksjonen i XF er fantastisk morsom, har vi å gjøre med en ganske absurd situasjon, hvor begge universene nærmest opphever hverandre =)

Forøvrig er jeg veldig enig med Eirik i at å belønne trofaste lesere med interne referanser er veldig bra!

ramyr, 08.06.2008, 16:07

---

ramyr: Jeg var egentlig mer interessert i hva dere synes om det å i praksis "redusere" én fiktiv verden til popkultur for å kunne befeste en annen fiktiv verden som "virkelig".

Det var nettopp DET jeg prøvde å uttrykke, men jeg klarte ikke å formulere det så bra. Referanser reduserer det fiktive universet, fordi det plutselig ikke lenger er figurene i serien/filmen men i stedet skaperne bak den som taler til oss. En av mine yndlings-tegnefilmer fra Disney er "Sverdet i stenen". Men sluttscenen i denne filmen er en parodi på en TV-reklame som var populær da filmen kom ut på 60-tallet. Her har vi altså levd oss inn i en historie som foregår i den mørkeste middelalder (dette er en av Disneys mest realistiske og menneskenære tegnefilmer), og så stikker plutselig manus-forfatteren hodet fram og sier: "Hei, her er vi. Er ikke denne referansen kul?" Heldigvis fungerer filmen like bra uten at man har sett eller husker den aktuelle reklamen.

Jeg skjønner jo at referanser kan være morsomme for dem som knekker koden - ikke noe galt i det - men da må de være såpass subtile (som Blips sier) at de ikke kommer i veien for historien. Og det bør ikke være for mange av dem. Enkelte moderne filmer har jo like mamge referanser som produktplasseringer - og noen av dem er nesten like irriterende. Hva er galt med bare å fortelle en historie?

Nils Petter Smeby, 08.06.2008, 17:42

---

Jeg synes referranser kan funke godt selv om man ikke tar dem også, for da blir det absurd og gøy. Noen av mine favoritt M-striper er de der jeg ikke tar referransen. Men det finnes jo grenser selvsagt.

Selv prøver jeg å sørge for at stripene mine blir morsomme for de som ikke tar referransen også. Jeg har nok mislyktes ettpar ganger, men håper flertallet funker.

Deloty, 08.06.2008, 18:14

---

Jeg fant et eksempel på interne og populærkulturelle referanser i en tegneserieside jeg har laget selv, som jeg gjerne vil dele. Denne siden refererer direkte til denne historien som jeg lagde nøyaktig ett år før, i tillegg til at den refererer til Nintendo DS-spillet Elite Beat Agents, uten at man må ha spilt det spillet for å forstå at Arild er panikkslagen og vil ha hjelp.

Eirik, 08.06.2008, 18:53

---

Enig med Eirik her ja

Berny, 08.06.2008, 20:08

---

Jeg innrømmer att owan historien som går nå er stappfull av referanse til tidligere owanhistorier, til og med referanse til en kommende historie.

hr Teppen, 08.06.2008, 22:14

---

Kommer mye an på hva slags serie man lager. Hvem man retter den inn på.
En dagsaktuell stripeserie tar ting fra nyhetsbildet. Kan ikke dette også bli kalt for referanser?
Da jeg begynte å jobbe på Dadaph, hadde Ringenes Herre-filmene ennå ikke kommet og startet den store fantasy-bølgen vi har sett de siste årene, så referansene og parodiene ville truffet en mye smalere gruppe enn i dag.
Referanser er viktig. Tar fatt i leserne serien er ment for og får dem til å føle seg mer hjemme.

Men jeg er enig i at det er veldig lett å ta ting for langt og bruke altfor mange referanser. Jeg gikk i den fellen før, men føler jeg har skjerpet meg i det siste.
Jeg liker også serier som bruker opplagte referanser iblant, som man skjønner er en referanse til noe, selv om man ikke tar den. Det pirrer nysgjerrigheten min personlig, men jeg vet det er delte meninger om det.
Men om en serie ikke forstås fordi man ikke tar en referanse, har man gjort en feil.

Apropos...flere Pondus-striper jeg ikke har skjønt fordi jeg ikke tar fotball-referansene, så det er ikke akkurat bare M som iblant sikter seg inn på en smalere gruppe lesere.

Dadaph, 09.06.2008, 01:35

---

Klart, å bruke nyhetsbildet er også referansebruk. Mindre smalt, i og med at de fleste voksne lesere som regel holder seg oppdatert på dagsaktuelle nyheter. Enig i at Dadaph er blitt mindre referansetung. Stripene i de siste etappene har underholdningsverdi uavhengig av eventuelle referanser. Og da har du funnet balansen, etter min mening. Med referanser som krydder, ikke som hovedpoeng.

Frk. Blips, 09.06.2008, 02:03

---

Fotballfans en smalere gruppe?
Smalere enn hele landets befolkning i hvert fall...

Won-Tolla, 09.06.2008, 06:55

---

At skapninger i forskjellige fantasiuniverser betrakter hverandre som oppdiktet er forsåvidt ikke verre enn at de har forskjellige forklaringer på f.eks. magi eller FTL. I bunn og grunn er de jo oppdiktet slle sammen. Det eneste som virkelig ville slå knute på logikken er hvis f.eks. Pondus sitter med avisen og leser en Nemi-stripe hvor Nemi sitter med avisen og leser en Pondus-stripe.

Fiktive personer kan betrakte andre fiktive personer som fiktive eller virkelige (og det finnes faktisk også scenarier hvor personene betrakter OSS som fantasivesener), det blir verre når de gjør begge deler!
Ta for eksempel The Suburban Jungle. En av bipersonene er konspirasjonsfriken Yin, som går rundt og tror på UFOer og hemmelige organisasjoner, noe hun for øvrig viser seg å ha rett i. I en tidlig episode kom hun ruslende for å forkynne at nå har kultklassikeren The Prisoner kommet på DVD (en referanse til en virkelig hendelse, forresten). Noen år senere ble hun bortført av en hemmelig organisasjon (joda!) og fant dermed ut at "Landsbyen" faktisk eksisterer i hennes univers. Det påfallende er at selv om hun på flere punkter reagerte akkurat som Nummer Seks, viste hun ikke på noe punkt noen tegn til gjenkjennelse, ikke ett ord om at "dette er jo akkurat som i TV-serien". Men siden vi aldri har fått noen beskrivelse av hennes favorittprogrammer i serien, kan vi kanskje gå ut fra at "hennes" versjon av TP er helt annerledes enn vår...

Won-Tolla, 09.06.2008, 07:31

---

"I am not a number - I am a free man!" =)

Uansett - det virker som om de færreste her ser på referanser som et problem i den forstand jeg mente, og at slike mer er noe en enten liker eller ikke liker. Helt greit, det - jeg lover ikke at min serie blir fri for referanser ;)

ramyr, 09.06.2008, 16:24

---

Referanser kan være ganske overraskende av og til. Jeg har nettopp sett animefilmen Bagi som jeg ble ferdig med å laste ned forleden. (Interesserte kan finne en oppstykket versjon med halvleselige undertekster på YouTube, og ellers opplysninger her og der på den vanlige måten.) Som flere andre har den en rekke vestlige referanser, den mest åpenbare er scenen hvor en av personene kanaliserer dronningen fra Snehvit - både hjerteskrinet og 'speil på veggen' er med. Men det artigste er oppførselen til en biperson med det pussige navnet Semmen Bond (si det høyt et par ganger...). Han skal liksom være nøytral, og dette fremstilles på den måten at selv om han jobber for skurkene er han villig til å hjelpe helten, og han avgjør i hvert enkelt tilfelle ved å slå mynt og krone. Som gammel Barks-fan burde jeg vel reagert før, men det var først på slutten at det slo meg: Fyren er jo fordømre meg KRONIST!!

Won-Tolla, 10.06.2008, 12:03

---

Jeg har ingen problemer med det. Referanser til populær kultur synes jeg er helt på sin plass. Dette er noe jeg til noen grad tilegner helter som Quentin Tarantino og Kevin Smith.

It's no longer about what you can do, or who you know, it's about having friends who can quote from the same movies as you. That's how you make it as a social creature, not all that other, antiquated stuff!

Splitenz, 06.07.2008, 02:59

---